Da er vi halvveis inne i comebacksesongen 2019, og det er på tide med en oppsummering. Lal har på mesterlig vis tatt for seg kamp for kamp, så her kommer bare litt rusk og rask fra bakrommet. Og i bakrommet, der er det som kjent en del rusk og rask.

La oss begynne helt bakerst på banen. Det finnes ikke mange aktive keepere over 50 år verden over, men vi har én av dem. Allans første trening i Rudhallen ble en av hans sterkeste noensinne. Vi fikk se hva 3-4  rinkbandykamper i uka i årevis  har gjort med  refleksene. Han vartet opp med den ene fantomredningen etter den andre. Prisen å betale var at han var ute i 4 uker etterpå.  Det var det verdt.  Han har egentlig hatt hevd på keeperplassen i vårsesongen, og storspilt i hver kamp. Loven har aldri hatt lengre armer. Horneland har steppet inn med sin rutine, når de lange armene har hatt annet å gjøre. Så det er ikke den plassen som er vårt største problem.

Allerede i første serierunde viser manageren at han fortsatt er manager med stor M. Drakter på kleshengere på hver plass. Et nydelig sølvfat med lakrisbåter og seigmenn. Det ble likevel stilt spørsmålstegn ved at han valgte å melde oss på i M33 fremfor M40. Og hvorfor han målte opp en prærie av en 7´er-bane når vi spilte mot folk som kunne vært sønnene våre. Men etter kampen stod manageren klar med en bøtte med kalde smoothies. Ikke en bøtte med kjeft, som i mange andre garderober, når man har tapt. Nytt i støtteapparatet i år er også 10-12 fastleger som har plass nede ved dødlinja. Ikke tilfeldig at de har tatt plass nettopp der. Linja fikk visstnok sitt navn etter at en høyreback strøk med under en corner, en gang tidlig på 60-tallet.

Vi har merket at det gamle spørsmålet: «Du var bra i dag, hvordan var jeg?», ikke stilles lenger. Det har nok sin naturlige forklaring. Det samme gjelder spørsmålet; «Hvem skal du være i dag?» Svaret kunne tidligere gjerne være Jaap Stam, Robbie Fowler, Giggs eller Harald Martin. I dag har de fleste av oss mer enn nok med å være oss selv. Hvor ble det av potensialet, og hvor ble det av potensen?  Borte er alle hemmelige våpen fra 90-tallet, bortsett fra de lange kastene til Remi. Og dem klarer vi ikke å utnytte, fordi han kaster over mål. Vi ser aldri noen laaaaaang ball fra Hai Tran, eller et Bala Garba-show på topp. Borte er Rune Draktsett og Heading Berg. Ingen i troppen er lenger i stand til å komme inn og punktere kampen når den står og vipper på stillingen 0-5.  I Molde skjer det fortsatt ting, men nå er det ikke Flaco som gjør 2-2.

Men heldigvis er Løkkagutta fortsatt gode venner, selv om vi er veldig uvenner med ballen. Så egentlig spiller det ingen rolle om det er Lars Ødegaard eller Martin Ødegaard som er lagkameraten din. Når det gjelder yngstebror Ødegaard er han ute permanent med kronisk kneskade, men er nærmere en plass på laget enn noen gang. Uansett, fordelen med at laget har ligget brakk i mange, er jo at vi kommer til å gjøre vår beste sesong på mange år. De siste kampene før ferien viste da også tegn til bedring. Mye takket være at manageren har begynt å tilpasse banestørrelsen etter hvem vi spiller mot. I den siste kampen før ferien opplevde undertegnede forøvrig å bli vraket fra staroppstillingen pga. liming på kampdag. Vel visste jeg at folk tidligere har blitt satt ut av 7ern og 11ern fordi de var i 2ern rett før kamp, men min forseelse var jo langt mindre.

Mye er sagt og skrevet om treningsoppmøtet denne våren. Tiger prøvde seg med en oppstrammer på mandags-mailen, men det så ut til å ha motsatt effekt. Vi trente jo knapt nok i mai og juni. Lal jobber med sin neste bok; «299 grunner til ikke å gå på trening».  Den vanligste årsaken er strekk. Noen lag kritiseres for å ha for mye strekk i laget, og der er vi blant de verste, i følges Faddys statistikker. Ellers går det i dårlig kne, dårlig rygg, dårlig achilles og dårlig tid. Vi leser 10-15 mailer hver mandag med ulike avbud. «Out, jobb». «Out. sliter fortsatt med strekk.» «Out, sorry!» Eller var det «Out, Lorry!»? På en av treningene var vi så få at Lal foreslo å heller bestille pizza med rømmedressing fra Pizzanini,og kjøre picnic ved cornerflagget. Men den mest dramatiske skaden var på en trening i vinter, da det smalt inne på Kiwi ved Nadderud. Vi trodde det var væpnet ran, eller en cupbombe som smalt der inne, men så var det bare akillesen til Overdale.  Den mest udramatiske skaden vi har hatt så langt var da Lal pådro seg en strekk da han ruslet nedover Karl Johan et par dager før seriestart.

Et positivt innslag var da Nico Heyerdahl dukket opp på Voldsløkka på forsommeren. Han hadde med seg et medbragt overgangsvindu som han gikk rett igjennom, og blir en klar forsterkning i den hardt prøvede stallen. Han hevdet riktignok at han kom til å melde seg på skadelista umiddelbart, men hyggelig er det jo uansett. Det er få klubber det er så hyggelig å være skadet, som i Løkka.  Du får forståelse og selskap fra 12-15 andre som er ute, og du slipper å være med på «massakren» ute på banen. Det er morsommere å stå på linja og få seg en god latter. Ordet «massakre» ble som kjent første gang benyttet av manageren på Frogner stadion i 96, da vi lå under hele 1-2 for Njård ved pause.  Når det gjelder nevnte kamp på Voldsløkka, var vi noe usikre på startoppstillingen. Kona til Siggen dukket opp rett før kampen, og det ble vurdert å sette Renate på topp fra start.

Før høstsesongen er det håp om at vi kan forbedre spillet vårt et par hakk.  Det er fortsatt altfor mange både personlige og upersonlige feil. De sistnevnte er som kjent de vanskeligste å luke bort. På treningene bør vi fortsette å kjøre med grove avgjørelser og grove mål, og ikke henge oss opp i detaljer. Firkant vil alltid være det morsomste. For de fleste av oss er firkant nå vanligere enn trekant. Sånn var det ikke nødvendigvis på 90-tallet. Men det ser uansett ut til at bedre tider kan være i vente nå.  To seire på rappen rett før den noe snaue ferien, etterfulgt av en noe snau høstoppkjøring. Tro det eller ei, det ble kjørt doggies på Nadderud mandag 12. august! Tiger var sterkest der, men særlig Kenneth så ut til å ha trent mer enn vanlig i sommer. Stig dukket opp med det nye hjertet sitt, overraskende lett og fin i steget. Ankjellotti uttrykte glede over at han plutselig klarte å løfte ballen. Den mannen tar stadig nye steg. Nye og gamle varianter av forfall dukket også opp: Siggen med nytrukket tann. Manager med skadet tå, etter en ryddesjau i garasjen. Esben med prolaps på oljeriggen. Fred er derimot meldt klar, etter å ha gjennomført sitt beinharde antistrekkprogram og utallige fisketurer.

Nå gleder vi oss til høstleir!

Det er jo så mange minner fra Brønderslev. Jeg husker jeg lå på madrass på gulvet på et firemannsrom. På det rommet var det bare folk fra backrekka, i tillegg til meg, og vi sov i en slags flat firer der inne. Uten mannsmarkering,vel å merke. Det var forøvrig på den tiden det ikke var uvanlig å legge gjestekabler på andres bad. Vel, nok om det. Plutselig kommer en oppglødd Filip Berg-Nilsen inn på rommet med et rykende ferskt p-blad, og roper: «Gutter, sjekk dette!» Det var en annonse med et bilde av en naken mann, kun iført tennissokker.  Teksten lød: «Mand i Vest-Jylland søger æsel». Derav navnet eselblader.

Uansett  om vi ender opp på Chris Cafè eller i Jomfru Anes Gade:  Etter noen sesonger som overårig på byn vil jeg advare de av gutta som ikke har vært ute på en stund. Ting har definitivt endret seg siden flere av oss hadde et par gode år på barkrakkene på Børsen (såkalte børskrakker) for 20-25 år siden. Derfor deler jeg et par nyere erfaringer: Hvis en dame prikker deg i ryggen på et utested er det som regel fordi:     1. Du står i veien     2. Hun lurer på om du kan passe på jakke og veske mens hun danser.   3. Du står både i veien og hun lurer på om du kan passe på jakke og veske mens hun danser.   Når det gjelder sjekkereplikker, prøv denne:  « Jeg har sett på deg i hele kveld. Det vil si i 5 minutter, for jeg kom hit nettopp.»  Da gir du henne et kompliment som er åpent for tolkning, og det er visst lurt i følge ekspertene.  Det siste rådet jeg vil gi er at det er bedre rådføre seg med Ola J enn med meg, da han er den som egentlig kan dette. I disse dager skal det reises en statue av Ola på torget foran Onkel Blaa.  Ettersom Bærum kommune sliter litt økonomisk, er det mulig det bare blir en byste.

Apropos god og dårlig økonomi. Mot slutten av 90-tallet ble det at slags økonomisk klasseskille i Løkka. Noen var fattige studenter, mens andre tjente penger som gress. Jeg husker TB en gang estimerte at felgene på managerens bil hadde høyere verdi en studielånet TB hadde pr. semester.  For TB sin del får vi håpe at dette har jevnet seg noe ut i dag.

Så langt, sånn passe!

 

Optimistisk hilsen fra nr. 9